Ikke-fornybare ressurser er ressurser som ikke lett kan fullføres med naturlige midler med en hastighet som tilsvarer forbruket. Mange fossile brensler som olje, naturgass og kull er ikke-fornybare ressurser. Fordi bruken av disse ressursene ikke er bærekraftig, og de vil bli utmattet i løpet av kort tid. Dannelsen av disse ressursene varte i millioner av år, men har nådd et utryddelsespunkt i forrige århundre da motorvogner begynte å bli brukt.

Drivstoff fra ikke-fornybare kilder er den primære energikilden som genereres over hele verden på grunn av deres overkommelige pris og høye energiinnhold. Generelt er ikke-fornybare ressurser organiske karbonmaterialer. Disse stoffene har blitt omdannet til råolje og naturgass som et resultat av oppvarming og komprimering i jordens dyp i millioner av år. Råolje og naturgass ble deretter behandlet for å bli til daglige drivstoffformer som bensin, diesel, fyringsolje og propan.

De siste årene har det imidlertid blitt forstått at miljøet er skadet av å brenne fossilt brensel og bidra til global oppvarming og klimaendringer. Derfor har private og offentlige institusjoner begynt å utvikle alternative energikilder som ikke er basert på disse ressursene.

For å forhindre klimaendringer gir land løfter som vil redusere karbondioksidutslipp og forurensing betydelig. I denne retningen ble 1997 vedtatt den første internasjonale avtalen, Kyoto-protokollen.

I tillegg til negative miljøpåvirkninger, skader fossilt brensel også ikke-fornybare ressurser. Når ikke-fornybare ressurser tømmes, øker kostnadene for å skaffe dem. For en jevn overgang til bærekraftig energi, bør arbeidet begynne så tidlig som mulig. Et alternativ til å bruke ikke-fornybare ressurser er sol, vind og biomasse.

I dag blir olje- og naturgassprøver utført av avanserte laboratorier for å bestemme skadelige effekter på miljøet og for å ta forebyggende tiltak. Disse testene er i samsvar med metodene og standardene som er publisert av lokale og utenlandske organisasjoner.