Den dielektriske styrke-testen eller testen med høyt potensial eller hypotest utføres for å bestemme effektiviteten av isolasjon i en elektrisk enhet eller utstyr. Denne elektriske testen på en komponent eller et produkt tjener til å måle enhetens evne til å fungere trygt under elektriske forhold.

Dielektrisk styrke er et mål på den elektriske styrken til et materiale som isolator. Dielektrisk styrke er den maksimale spenningen som kreves for at materialet skal vise en dielektrisk svikt. Jo høyere dielektrisk styrke for et materiale, jo bedre er det som isolator.

Det er tre hovedmetoder som brukes for å bestemme den dielektriske styrken til en isolator: den korte tidsmetoden, den langsomme stigningsmetoden og trinn-for-trinn-metoden. I alle tre plasseres testprøven mellom to elektroder i luft eller olje. Den mest brukte testmetoden er korttidsmetoden. Spenning tilføres de to elektrodene og spenningen økes fra null til dielektrisk forvrengningsgrense.

Bruddpunktet er det punktet hvor prøven brennes eller punkteres. Spenningsøkningshastigheten bestemmes av tiden det tar for prøven å nå dielektrisk forverring.

Et viktig elektrisk trekk ved isolatorene er deres dielektriske kraft. Den dielektriske styrken avhenger av typen og formen til plast og elektroder og omgivelsene rundt isolatoren.

Kort fortalt refererer dielektrisk styrke til det høyeste elektriske feltet der et isolerende materiale tåler ideelle forhold uten forringelse.

De dielektriske styrke-testene utført av de kompetente myndighetene er som følger:

• TS EN 50289-1-3 Kommunikasjonskabler - For testmetoder - Spesifikasjoner - Del 1-3: Elektriske testmetoder - Dielektrisk styrke

• TS EN 50289-3-17 ... Avsnitt 3-17: Mekaniske testmetoder - Dielektrisk vedheft og skjede

• ASTM D149-09 Standard testmetode for dielektrisk nedbrytingsspenning og dielektrisk styrke for faste elektriske isolasjonsmaterialer ved kommersielle kraftfrekvenser